Topp 5 brettspill som ødelegger vennskap

Eller: Hvordan jeg lærte å aldri stole på en tyrker

Skrevet av: Thomas

Brettspill er for de fleste synonymt med hygge, sosialt samvær og vennskapelig kniving. Men noen spill sliper de vennskapelige knivene akkurat litt for skarpe, sørger for at samværet føles klaustrofobisk tett, og introduserer deg for Hygges onde tvilling; «Drittsekk-Frans».

Her er de fem slemmeste, ondeste og mest kyniske spillene vi vet om!

Og dette med tyrkeren? Les videre, så skjønner du greia!


5. Ca$h ’n Guns

Ingenting er vel koseligere enn å tilbringe kvelden med dine beste venner. Sittende rundt et bord, med litt snacks, noe godt å drikke og pistolene rettet mot den der du unner absolutt minst.

I Ca$h ’n Guns spiller dere en gjeng tyver som skal fordele utbyttet etter et fett ran. Det ligger åtte stykker utbytte på bordet, dere er åtte mann. Dette burde gå gemyttlig for seg tenker du. Feil! For dere er alle noen skikkelige grådigpeiser som gjennom bløffing og gønning gjør alt dere kan for å sitte igjen med så mye som mulig.

Ca$h ’n Guns betegnes som et party-spill, men det er ikke noe festaktig med det. Med mindre du pleier å være på fest hos Quentin Tarantino eller Sergio Leone. Man kan faktisk få avsmak på selv den diggeste dama i rommet når hun, etter å ha skutt deg for andre gang på rad, snapper to malerier foran nesa på deg.

Det verste er når du er den som introduserer spillet til vennene dine. Det er lite som slår følelsen av sju pistoler rettet mot deg. Det er da du virkelig føler at du trenger nye venner.


4. Shadows Over Camelot

«Ridderne av det runde bord» er et høyt elsket sagn om heltemot, og det godes kamp mot det onde! Utenom han ene ridderen, da. Som bare var der for å lage kvalm.

I Shadows Over Camelot spiller du Kong Arthur, eller en av de andre ridderne. Dere skal ved hjelp av få ressurser sabotere ondskapens planer gjennom å løse oppdrag og kriser. Men én av dere er kanskje ikke den han utgir seg for å være.

På starten av spillet får man nemlig vite om man tjener de gode eller mørke kreftene. Denne uvissheten gjør at man hele tiden nærer en sunn skepsis, som grenser mot usunn paranoia overfor medspillerne dine. Men det kan også hende at ingen av spillerne er slemme, som betyr at de verste fryktene dine kanskje er ubegrunnet.

Det er et punkt hver gang jeg spiller Shadows Over Camelot hvor jeg tenker: «Kanskje ingen er en forræder denne gangen? Kanskje vi er snille alle sammen?» Men så planter Lancelot sverdet sitt godt i ryggen deres, og er den eneste som smiler og gosser seg.


3. Citadels

Citadels er et koselig spill hvor du- NEIDA, jeg bare kødder! Det er helt jævlig!

Du prøver å bygge den mest imponerende byen, bestående av åtte distrikter. Men oi, der ødela noen det dyreste distriktet ditt! Du skaffer penger så du kan bygge et nytt, men oi, der var det noen som stjal pengene dine! Du prøver å-, men oi, du er faktisk død! Da er det ikke så himla lett å gjøre noe!

Citadels er spillet hvor det smarteste valget ikke nødvendigvis er det smarteste valget. Hvor det mentale spillet føles som å forsvare seg mot overstegsfintene til Cristiano Ronaldo. Og hver gang en av vennene dine ler hånlig mens Leiemorderen hans forpurrer planene dine føles det som om livet ditt akkurat ble fem minutter kortere.

Det er lov for voksne menn å gråte.


2. Munchkin

Munchkin er kanskje først og fremst en glimrende parodi på klassiske RPG-er, og er stappfullt av oppriktig morsomme og herlige referanser. Men der RPG-spill vanligvis er lystige affærer kunne dette spillet vært en OL-gren i bitter misnøye.

I Munchkin styrer du en liten tass – eller munchkin – som prøver å bekjempe nok monstre til å være førstemann gjennom spillets ti nivåer. Men det er det trangt på toppen, og de som står i veien for deg er de andre spillerne, de såkalte vennene dine, som også vil vinne.

Du står på målstreken, og alt du skal gjøre er å slå en sint høne på lvl 1. Men takket være vennene dine er det plutselig en Enraged, Fiery høne of Biblical Proportions. Og vipps, der fikk du munn og klovsyke. Og jaggu viste det seg at den sinte høna var fettern til Moby Duck.

«Hvorfor dreper du meg?!» er et spørsmål vi heldigvis sjelden trenger å stille så ofte i det daglige. Det er derimot et av de vanligste spørsmålene i Munchkin.

Og plutselig ligger du der, som en dørmatte av kjøttdeig, mens sidemannen din enkelt jogger i mål turen etter. For alle brukte opp sabotasjekortene sine for å hindre akkurat deg fra å vinne.


1. Diplomacy

Jeg var Østerrike-Ungarn. Og Russland var litt for nære til at det føltes digg. Men etter en hviskete, konspiratorisk prat på kjøkkenet med det Ottomanske riket følte jeg meg tryggere. Vi hadde nemlig sammenfallende interesser: Russland var roten til alt ondt. Det beste ville være om de døde.

Jeg sender den ottomanske generalen et siste nikk, før jeg gir ordrene mine og kastet jeg meg mot Russland med full tyngde.

Det var da jeg kjente den. Dolken. Russerne og ottomanerne high-fivet.

«Diplomacy» er et krigsspill hvor du styrer én av seks nasjoner under første verdenskrig. Spillet har ingen terninger, men baserer seg isteden å smi – og bryte – allianser. Den ideelle alliansen er sterk nok til at du slipper å bekymre deg for én av frontene dine, men samtidig svak nok til at du ikke er avhengig av at den består over flere runder. Det fører til at det lyves. Mye. Rett i ansiktet ditt.

Dette er det jævligste av det jævlige. Spillet så slemt at det det burde hatt tag-linen «destroying friendships since 1959». Som sørger for så dårlig stemning at det får det forrige presidentvalget I USA til å se ut som et valpetreff for corgier.

Jeg kan ikke med god samvittighet anbefale «Diplomacy» for noen andre enn sosiopater.


Hon mens:

  • Game of Thrones: The Board Game
  • The Resistance
  • Coup

9 kommentarer til «Topp 5 brettspill som ødelegger vennskap»

  1. Monopol, Twilight Imperium etc etc.

    Det holder ikke å være aggresivt og «stab you in the back» ondt, det må også ta tid. Det skal være minst 30 minutter med smertefult håp som sakte dør bak øyne som en gang så på deg kjerlig.

    1. Godt å høre at det er flere som kjenner seg igjen! Vi burde kanskje ha en egen Facebook-gruppe? «Foreningen for forsmådde spillere», e.l.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *