Topp 5 mest gripende øyeblikk i TV-spill

Skrevet av: Mats

Jeg spiller mye TV-spill. Det vil si, jeg spiller enkelte TV-spill mye. Jeg elsker å finne et spill jeg liker, som enten har så mye innhold at det lar meg holde på i timevis (før jeg på uunngåelig vis fullfører hovedhistorien og umiddelbart går lei av spillet), eller spill som har så stor gjenspillbarhetsverdi at jeg kan spille de samme brettene igjen og igjen.

Men det jeg ser på som aller mest verdifullt, er spill som forteller meg de gode historiene. Som regel er dette spill hvor jeg som spiller er med på å påvirke det som skjer, i positiv eller negativ forstand, eller spill hvor det fastsatte plottet bare er så fordømt bra at jeg kommer ut på den andre siden av opplevelsen som en endret mann. Og nøkkelen til dette ligger i de virkelig gripende øyeblikkene. De små detaljene eller hendelsene eller scenene i et spill du aldri glemmer, som kan gi deg gåsehud eller natteangst når du tenker tilbake på dem.

Jeg har forsøkt å sette sammen en liste over de fem mest gripende øyeblikkene fra min TV-spillkarriere. La meg advare deg, for her er det mye av to ting: død, og spoilers.

⚠️ SPOILERS ⚠️


#5: Warthog-kappløp mot klokka på slutten av Halo 3

Jeg vil herved erklære at de Bungie-produserte Halo-spillene (1-3, ODST og Reach) er blant de beste førstepersons skytespillene som er laget noensinne. Halo: Combat Evolved slo ned i spillmarkedet som en bombe da det ble lansert eksklusivt til den første Xboxen, og sammen med de to neste spillene i trilogien fortalte de en fantastisk og episk historie om Master Chief og Cortana, og de mystiske Halo-konstruksjonene.

Jeg har lagt ned et ukjent antall timer i de ulike Halo-spillene: enten ved å spille hovedhistorien sammen med en kompis på samme skjerm, eller flerspillermodus, enten på LAN eller over nett. Jeg har til og med spilt demoversjonen av det første Halo-spillet online på skolen mens jeg egentlig hadde norsktime!

Det er nesten umulig å velge kun ett øyeblikk fra disse spillene som har grepet meg mer enn andre. Av solide kandidater kan jeg nevne den første gangen man møter på den fæle, fæle parasitten Flood; når man finner Captain Keyes mot slutten av det første spillet; når du skjønner at du skal spille som romvesenet The Arbiter i Halo 2; eller kanskje den aller sterkeste kandidaten, endeliktet til Noble Six, hovedkarakteren i Halo: Reach.

Likevel har jeg endt på sistebrettet i Halo 3. Det er reisens slutt for en av de sterkeste trilogiene undertegnede har vært borti. Master Chief og The Arbiter har kjempet seg gjennom horder av fiender, og de har fått knust tidenes mest morder-pragmatiske vaktmester-AI, 343 Guilty Spark, en gang for alle. Samtidig har de mistet mange venner på veien. Alt som gjenstår er å utslette den siste Halo-konstruksjonen, noe som må gjøres ved å aktivere den.

Heldigvis har gutta et militært kjøretøy, kalt “Warthog”, tilgjengelig, og det aller siste brettet er et kappløp mot tiden for å rekke siste transport vekk fra Halo før den utslettes. Og det er så fett! Ikke bare må du rekke et fly, du blir bombardert av Flood, en parasittorganisme som reanimerer lik og prøver å drepe deg, og Halos innebygde forsvarssystemer. Du må kjøre det remmer og tøy kan holde, mens kompisen din står bakpå og brenner løs med det påmonterte maskingeværet, og til gjengjeld belønnes du helt til slutt med en nydelig cutscene:

Master Chief og hans følgesvenn, AI-en Cortana, befinner seg i ukjent verdensrom uten mulighet til å kunne navigere seg tilbake til jorden. I det Master Chief tar av seg hjelmen (selvfølgelig får vi ikke se ansiktet hans denne gangen heller) og forbereder seg på kryosøvn, avslutter han med replikken “wake me when you need me”.

Magisk.

P.S. De fire første spillene ble i 2014 remastret og sluppet som Halo: Master Chief Collection til Xbox One. Du får det for under 200 kr for tiden. Løp og kjøp!


#4: Da Duck døde i The Walking Dead, sesong 1

The Walking Dead-spillet har i flere år vært flaggskipet til spillselskapet Telltale. Modellen er noe annerledes enn hva som er tradisjon: i stedet for å slippe et helt spill om gangen, med tilhørende oppfølgere, slippes spillet episodevis i en serie, med påfølgende sesonger. The Walking Dead-serien, som bygger mer på den originale tegneserien enn TV-serien, har vart i flere år. Spillene kjennetegnes ved at du hele tiden blir tvunget til å foreta valg av ulik karakter og betydning. For eksempel kan du få valget mellom hvilket sted du vil oppsøke først, eller du får noen få sekunder på deg til å velge mellom hvilken karakter du skal redde fra å bli spist av zombier. Historien og opplevelsen formes av hvilke valg du tar. Nådeløst.

I sesong 1 styrer du karakteren Lee, som er på blitt dømt for drap og er på vei til fengselet for å sone, da fangetransporten kjører av veien og han på grusomt vis oppdager at zombieinfeksjonen har brutt ut. Han møter raskt på den lille jenta Clementine, hvis foreldre er utenbys. Heldigvis har de ansatt barnevakt – som har blitt til en zombie! For et mareritt. Lee og Clementine slår seg sammen og blir venner: Lee ser på Clementine som en mulighet for å gjøre noe godt etter å blitt dømt for drap, mens Clementine ser på Lee som en farsfigur. De møter etter hvert flere overlevende som de slår seg sammen med, blant andre den beskyttende familiefaren Kenny, hans kone Katjaa, og deres sønn Kenny Jr., kalt Duck.

Som seg hør og bør for et spill som handler om zombier, er det fullt av sterke, og grusomme, øyeblikk. Det mest gripende øyeblikket for meg finner sted etter at Duck har blitt bitt i forbindelse med et zombieangrep. Duck blir sykere og sykere, og det blir etter hvert klart at han er i ferd med å dø, og kommer selv til å bli en zombie. Alt ettersom hvordan du velger å gå fram, bestemmer Kenny og Katjaa at de ikke vil la Duck gå fullstendig tasty brains, og de ønsker at han skal avlives ved skudd i hodet.  Men, gal av sorg, tar Katjaa sitt eget liv foran øynene på Kenny i stedet for å skyte gutten! Og deretter får du oppgaven med å ta livet av en åtte år gammel gutt.

Milde himmel, for et spill. Jeg måtte legge meg ned på gulvet etter å ha spilt ferdig episoden.

P.S. Den fjerde og siste sesongen av TWD-spillet kommer i 2018. Da har du god tid til å spille de andre spillene ferdig i mellomtiden.


#3: Kampen om borgen i Skyrim

Ah, Skyrim. Det foreløpig siste innslaget i The Elder Scrolls-serien, om du ikke regner med MMO-opplevelsen The Elder Scrolls Online. TES-spillene kjennetegnes av en mer sandkasseaktig tilnærming til rollespillopplevelsen, hvor du i en fantasypreget setting lager deg en eventyrer og beiner rundt i en enorm verden og bekjemper fiender. Spillet er gjennomsyret av større og mindre quests, eller oppdrag, noen med litt mer innhold enn andre. Skyrim er et fantastisk spill, for å si det forsiktig, men den forfattede historien i spillet er nok ikke det som har gjort spillet så anerkjent.

Magien ligger imidlertid i alt det som ikke er eksplisitt, men snarere det du selv ilegger karakteren din og det du foretar deg. Du spiller spillet like mye med fantasien som du gjør med stikka, noe som tilfører spillet uendelige mengder med flavor, av mangel på et treffende norsk ord. Du kan altså fortelle en hel haug av små historier kun gjennom å spille spillet, og få en opplevelse som er helt unik for deg og din karakter. Dét er ekte magi.

Mitt beste eksempel på dette er den gangen jeg løste et oppdrag for en ung mann i tettstedet Rorikstead. Hans navn var Erik, og han var sønn av Mralki, innehaver av byens vertshus. Hans største ønske var å reise ut i verden som leiekriger og eventyrer, men hans far ønsket ikke dette for ham. Han argumenterte med at eventyr er farlig, og at kamp ofte fører til en tidlig død. Men Erik ville dette så veldig, så jeg hjalp ham ved å overtale Mralki til å reise til Whiterun og kjøpe en rustning til Erik. Erik var henrykt. Han takket og bukket, og lovte at om jeg noen gang trengte en følgesvenn til å passe ryggen min og bære sakene mine, stilte han seg villig vekk til disposisjon. Jeg sa at jeg skulle ha det i mente, og fortsatte på reisen min.

En tid senere hadde jeg viklet meg inn i en borgerkrig, hvor de innfødte Nord-krigerne kalt Stormcloaks, eller Stormkapper, gjorde opprør mot Imperiet, fordi de ønsket selvstyre over Skyrim. Stormkappene har imidlertid vist seg å være en gjeng rasister, noe som gjorde at jeg heller hadde tatt Imperiets parti. Ikke perfekte, de heller, men pest viste seg denne gangen å være hakket bedre enn kolera.

Uansett, jeg hadde fått ordre om å slutte meg til styrkene som forberedte seg på å ta tilbake For Sungard i sør, og på den måten svekke opprørernes fotfeste i området The Reach. På min ferd stoppet jeg på vertshuset i Rorikstead, hvor jeg møtte på en stor og sterk ung mann iført jernrustning. Jeg kjente ham nesten ikke igjen: det var Erik, nå kalt Erik the Slayer. Han fortalte at han fortsatt ventet på at Det Store Eventyret skulle komme og banke på døra. Jeg minnet ham om at han hadde tilbudt meg sine tjenester en gang i tiden, og spurte om tilbudet fortsatt sto ved lag, da vi kunne trenge et ekstra sverd i kampen. Erik var mer enn villig, og vi satte straks av gårde.

Det var virkelig et fantastisk slag. Vi kom fullstendig bardus på dem, de hadde buksene figurativt på knærne da vi dukket opp, de hadde ikke en sjanse mot oss. Jeg kjente blodtåka ta meg, jeg var en virvelvind der jeg hogg og hogg med min ibenholtøks. Jeg løp langs balustradene og straffet de veike bueskytterne for å være så udugelige. Det var praktfullt.

Da jeg kom ned i borggården igjen, var stemningen blandet. Visst hadde vi vunnet, men vi hadde mistet mange. Og midt på plassen, med et halvt dusin døde stormkapper rundt seg, lå Erik på ryggen og stirret med kalde øyne inn i evigheten.

Jeg trengte ikke å forklare Mralki hva som hadde skjedd. Han sa at han så det på meg allerede da jeg kom alene inn døren på vertshuset.


#2: John Marstons siste øyeblikk i Red Dead Redemption

Red Dead Redemption er trolig et av de aller beste spillene jeg har spilt noen gang, og det er det flere grunner til. Spillet er gjennomsyret av en form for magi kun virkelig bra western kan generere, og er breddfullt av fargerike solnedganger, minneverdige karakterer, mexican stand-offs og slagkraftige replikker. For ikke å snakke om den musikken! Akk, omm man bare kunne spilt det for første gang igjen.

Historien er også knallsterk. Du spiller John Marston, en tidligere revolvermann som har tilhørt en nådeløs og fryktet bandittgjeng. Johns kone og sønn blir tatt til fange av myndighetene(!), og for å få dem tilbake, må John finne og nedkjempe tre av sine tidligere medsammensvorne. Dette fører ham på kryss og tvers av Nord-Amerika og Mexico, hele tiden i desperat jakt på sine tidligere kumpaner.

Spillet er smekkfullt av sterke øyeblikk. Verdt å nevne er den første gangen John kommer krysser grensen og kommer inn i Mexico. John rir rolig mot solnedgangen på hesten sin, låta “Runaway Train” av Jose Gonzalez spilles, og alt er bare schtemnung. Et annet godt eksempel kommer mot slutten av Marstons opphold i Mexico, hvor han har hjulpet opprøreren Reyes med å kaste den lokale tyrannen Allende, sammen med ildsjelen Luisa, som også er kjæresten til Reyes. Luisa dør tragisk i den siste kampen mot tyrannens styrker, noe som går Reyes fullstendig hus forbi, og man skjønner at han er i ferd med å bli like maktsyk og stormannsgal som de han prøver å erstatte.

Men det absolutt sterkeste øyeblikket i spillet, og kanskje et av de sterkeste øyeblikkene i noe spill noensinne, kommer mot slutten. John Marston har fått returnere til gården sin, og er gjenforent med kona Abigail og sønnen Jack. John driver med jordbruk, han pløyer åkeren, han skremmer vekk skadedyr, og en lykkelig slutt synes innenfor rekkevidde. Så en dag dukker agentene fra myndighetene opp. Så du trodde virkelig at du ville slippe unna alle dine ugjerninger fra fortiden, John? Den gang ei.

John kjemper tappert, og holder unna mot en tilsynelatende endeløs bølge av fiender, som gir Abigail og Jack muligheten til å slippe unna. De har barrikadert seg i låven, hvor de sier farvel, før familien forsvinner ut bakveien og oppover åsen. Vel vitende om at hans siste time er kommet, åpner John forsiktig døren til låven. Han trår ut på gårdsplassen. Han er omringet. Akkurat idet fiendene skal til å skyte ham, trekker John revolveren, og dead eye-funksjonen sparker inn. Du rekker å markere for seks treff, og John tar ned seks fiender før han blir plaffet ned som den western-legenden han er.

Det hele er bare så utrolig godt laget, så velregissert og gripende, etter å ha tilbragt et høyt tosifret, kanskje til og med tresifret, antall timer med en karakter.  Du milde malunka, for et fantastisk spill.

P.S. Oppfølgeren Red Dead Redemption 2 kommer i år. Jeg er mildt sagt spent.


#1: Da Tali døde i Mass Effect 3

Få rollespill til konsoll er så bejublede for sin evne til beslutningsbasert historiefortelling som Mass Effect-spillene. I likhet med Dragon Age-serien, som også er produsert av BioWare, vil dine valg og avgjørelser underveis forplante seg videre i spillserien. For eksempel kan noe du gjorde i spill nr 1 har stor betydning for noe som skjer i spill nr 3, og dette bidrar til at alle til en viss grad får forskjellige opplevelser av spillet.

I Mass Effect spiller du Commander Shepard, og du velger selv utseende og kjønn på vedkommende. Historien finner sted i vår egen galakse, men mange år i fremtiden, hvor mennesker har oppdaget romvesenteknologi på Mars, som har gitt oss anledning til å komme ut i verdensrommet. Her har vi møtt på andre romvesener, som vi naturligvis ligger i en slags konflikt med. Imidlertid blir alt liv i galaksen etter hvert truet med utslettelse fra en eldgammel maskinaktig rase kalt Reapers. Dette vil ikke Shepard ha noe av, og gjennom tre spill følger vi ham/henne i forsøket på å stanse Reapers.

Mange av mine sterkeste spillopplevelser har jeg hentet fra Mass Effect, i positiv og negativ forstand. Enten det har vært å bokse ned en reporter som blir litt for nærgående og obsternasig, eller å bevitne en trofast følgesvenn ofre seg for noe større enn seg selv. Ikke minst er den en svær opplevelse bare det å se figuren du laget til forrige spill automatisk bli overført til neste spill, og merke at dine handlinger faktisk er etablert som kjensgjerninger i universet.

Men det sterkeste minnet er også en utrolig vondt et. Det er fra da figuren Tali’Zorah døde i spill nr 3. “Hva?”, tenker du kanskje, “Tali dør da ikke i Mass Effect?”.  Joda, hun døde. Og det var bare min feil.

I en sekvens i spillet er du på den quariske hjemplaneten Rannoch sammen med Tali. Målet er å bryte en digital kobling mellom Reapers og den syntetiske livsformen Geth, som quarianerne skapte for lenge siden, og nå er i krig mot. Tali er selv en quarianer, en rase som kjennetegnes av en fantastisk teknologisk innsikt, og et elendig immunsystem som gjør at de må pakke seg inn i isolerende drakter til enhver tid. Tali er en sterk og selvstendig ung kvinne som bidrar sterkt i krigen mot ondskapen, men hun har også noe sårbart ved seg, både fysisk og mentalt. Jeg kunne skrevet mer, men jeg orker ikke.

Mot slutten av oppdraget på Rannoch blir det klart at det foregår et enormt slag i verdensrommet, hvor quarianerne og Geth har samlet mesteparten av sine styrker. Samtidig får du valget mellom å påvirket utfallet. Du kan enten forsøke å forhandle fram en fred mellom rasene, du kan bryte forbindelsen til Geth og la quarianerne utslette dem, eller du kan la Reaper-koden bli lastet opp til Geth-styrkene, som da vil utslette quarianerne fullstendig. Jeg valgte feil. Idet Tali skjønner at jeg ikke har tenkt til å avbryte opplastingen av koden som vil la Geth-enhetene bli selvstendige og at hele rasen hennes er i ferd med å dø ut med ett grusomt slag, vender hun seg mot meg, fjerner masken sin for første gang i spillet og – hjelpe meg – kaster seg baklengs utfor et stup. Hun er borte.

Dette må jeg leve med hver dag. Og jeg gjør det med en slags skrekkblandet fryd. For det er noe utrolig interessant ved det at en så mektig følelse av skam og dårlig samvittighet kan stamme fra et TV-spill, fiksjon i ytterste forstand.

R.I.P. Tali’Zorah.

P.S. Spill Mass Effect 1, 2 og 3. Og Andromeda, om du har tid og lyst.


Honorable mentions:

Som vanlig har jeg rasket med meg tre hon mens:

  • Da du skjønte at det er DU som er erkeskurken Revan, sithlorden du hadde brukt hele spillet på å jage etter, i Knights of the Old Republic.
  • Da Henry endelig kom fram til tårnet til Delilah i Firewatch, og hun hadde sagt at hun skulle vente på ham så de kunne bli evakuert sammen, møte hverandre ansikt til ansikt for første gang, og kanskje bli kjærester, også VAR HUN IKKE DER LIKEVEL. Drittkjerring.
  • Da Bigby Wolf oppdaget hodet til Snow White på trappa i The Wolf Among Us. Mind blown.

Hva er dine sterkeste øyeblikk fra TV-spill? Legg gjerne igjen din liste i kommentarfeltet!

Følg oss ellers på Facebook og Instagram (@toppfem), og sjekk ut podcasten vår på iTunes, Pocket Casts eller andre steder hvor du får din daglige dose med pådd!

7 kommentarer til «Topp 5 mest gripende øyeblikk i TV-spill»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.