Topp 5 «rom-coms»

Skrevet av: Mats

En av de viktigste filmsjangrene for oss som vokste opp på nitti- og begynnelsen av totusentallet, er Den Romantiske Komedien.

Dette var filmer som både fikk oss til å le, samtidig som vi følte oss lettere beklemte mot slutten av filmen mens hovedpersonene svulstig erklærte sin evige kjærlighet til hverandre. Det var kleine monologer, det var sprø biroller, og det var syltynne plot i alle retninger. Gode eksempler på disse filmene er f.eks «Jeg, meg og Irene», «Along Came Polly», og – ikke minst – alle Adam Sandler-filmer du kan tenke deg. (Resultatet er naturligvis en hel generasjon med usikre twentysomethings med totalt urealistiske forventninger til romantiske forhold.)

Men den romantiske komedien ble langt ifra oppfunnet på slutten av forrige århundre. Kjærlighet og humor har naturligvis spilt store roller innen underholdning og kultur i mange, mange år; den gode William Shakespeare førte klassiske stykker som «Much Ado About Nothing» og «En Midtsommernatts Drøm» i pennen lenge før Tom Hanks slet med søvnen i Seattle. I Norge har vi stykker som «Den Stundesløse», skrevet av Ludvig Holberg i 1723, et eksempel på skrevne verk med klare likhetstrekk til «rom-coms».

Under Den Store Depresjonen som preget USA på 30-tallet, ble såkalte «screwball»-komedier raskt populære. Dette var farselignende filmer hvor sterke kvinnelige karakterer utfordret den mannlige hoverpersonen på alle måter (naturligvis svært uvanlig på denne tiden), og viktige elementer var rappkjeftet dialog, halvsprø plot, og andre virkemidler man også finner i noirfilmer.

Et par tiår senere kom ikoniske filmer som «Breakfast at Tiffanys» med Audrey Hepburn (R.I.P), og «Some Like It Hot» med Marilyn Monroe (også R.I.P.), filmer som i senere tid blir omtalt av mange som noen av de viktigste romantiske komediene noensinne.

I de senere år har den romantiske komedien foretatt mange hamskifter, og har generert utallige subsjangere, og den tradisjonelle rom-com’en er vanskelig å identifisere i dagens filmjungel. Hva stanser f.eks «Superbad» i å være en romantisk komedie, selv om det er en high school-film som handler om to bestevenner som er redd for å forlate hverandre?

Mine to kriterier for å inkludere en film på denne listen blir derfor at 1) det mest sentrale plottet handler først og fremst om kjærlighet (i en eller annen form), og 2) at filmen er morsom. Og, naturligvis, bra.

P.S. Jeg oppdaget under research at det finnes store huller i mitt mentale bibliotek, særlig hva gjelder eldre filmer. Dette er naturligvis under enhver kritikk.


5. «The 40-year Old Virgin» (2005), regi: Judd Apatow

Bam! Ukonvensjonelt valg, rett inn fra sidelinja!

Denne filmen danker for meg ut de fleste andre komedier fra tidlig 2000-tall, rett og slett fordi den er utrolig morsom hele veien gjennom. Judd Apatow pleier ofte å være flink til å snekre sammen filmverdener som fenger umiddelbart, men som ikke holder helt inn. Her har han heldigvis gitt hovedrollen til Steve Carell, i mine øyne en av verdens mest begavede humorskuespillere. Carell spiller 40 år gamle Andy, som til nå har levd et liv som jomfru. Han er sjenert og sosialt keitete, for ikke så si ekstremt nerdete, og får etterhvert hjelp av jobbkameratene til å endelig få bolle. Han møter alenemammaen Trish, spilt av alltid fremragende Catherine Keener, som han naturligvis blir forelsket i.

I filmen dukker også faste Apatow-innslag som Seth Rogen, Paul Rudd og Jonah Hill opp, og dialogen er svært preget av improvisasjon, lek og moro. Filmen følger oppskriften på en klassisk rom-com fra start og slutt, og er rett og slett fornøyelig! Terningkast LOL!


4. «Da han møtte henne» (1989), regi: Rob Reiner

 

På engelsk kalt «When Harry met Sally…», for mange en ikonisk romantisk komedie på lik linje med «Søvnløs i Seattle» og «You got m@il». Hva er likheten mellom disse? Jo, Meg Ryan i en av hovedrollene, selvfølgelig! I denne spiller hun mot Billy Crystal. Filmen handler om Sally og Harry, og forteller gjennom en serie av sekvenser om deres møter på forskjellige punkter i livet. De bytter på å være interesserte i hverandre, men det passer dessverre aldri å innlede et forhold, av ulike årsaker. Før de, naturligvis, finner hverandre til slutt.

Filmen er preget av godt skrevet dialog, som flyter lett og som bærer plottet på et nesten Woody Allensk vis. Både Harry og Sally frustreres av livet i Det Store Eplet, enten på grunn av karriere eller kjærlighetsliv. Et gjennomgående tema i filmen, er diskusjonen om hvorvidt en mann og en kvinne kan være venner uten å være tiltrukket av hverandre. Karakteren Harry starter filmen med å være overbevist om at dette ikke er mulig, før han raskt blir motbevist når han og Sally blir gode venner (før de uunngåelig blir mer enn venner likevel). Den tar også opp andre myter, som f.eks den kvinnelige orgasmen, som kulminerer i at Sally feiker en orgasme midt i en restaurant. Kostelig!

Denne kunne klart seg godt på min personlige «topp 5 guilty pleasure»-filmer, men den lurer seg altså inn på fjerdeplassen her. Morsom, lun, fin, og perfekt for en rolig søndag formiddag – alt en god romantisk komedie trenger!


3.«Annie Hall» (1977), regi: Woody Allen

 

Ovennevnte Woody Allen, filmindustriens mest nevrotiske type, står for denne kanskje litt annerledes romantiske komedien. Filmen følger på ingen måte oppskriften for tradisjonell rom-com, men den er like fullt veldig morsom, og handler definitivt om kjærlighet, eller nærmere bestemt hva kjærlighet egentlig er for noe og hvorfor kan ikke dette forholdet bare funke, for svarte?!

I filmen forteller hovedpersonen Alvy Singer, som vanlig spilt av Allen selv, i retrospekt om sitt mislykkede forhold til sangerinnen Annie. Filmen viser hvordan de møtes, hvordan de forelsker seg, og ikke minst, hvordan forholdet til slutt går i dass. Historien fortelles først og fremst gjennom dialog i klassisk Woody Allen-stil: nevrotisk, bablende, intellektuelle utvekslinger som på elegant vis bærer plottet videre. Som Roger Ebert (R.I.P) sa i sin anmeldelse av filmen: filmen er stort sett bare folk som prater.

Men det funker så bra, og ikke bare på grunn av hva de sier når de prater. Filmen er smekkfull av elegante virkemidler og grep. Det være seg brudd på den fjerde veggen når Alvy snur seg og snakker rett til publikum om et eller annet han bekymrer seg for; en scene hvor Alvy og Annie snakker til hverandre, men hva de egentlig mener er skrevet i undertekster; eller når den jødiske Alvy er på middag hjemme hos familien til Annie, og han forestiller seg at de ser på ham som en hassidisk jøde med svær hatt og sånn. Veldig, veldig morsomt.

Filmen er nok på mange måter den dypeste og mest interessante av de fem jeg har plukket ut, og jeg tør på ingen måte begi meg ut på noen dyptpløyende analyse av den. Men jeg tror at jeg må se den igjen snart, og det må du og.


2.«Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» (2001), regi: Jean-Pierre Jeunet

 

En fantastisk film om et fantastisk menneske, den ensomme servitrisen Amélie Poulin i Paris, som vier livet sitt til å hjelpe andre med å finne lykke. Heller ikke en klassisk romantisk komedie, men er for det første veldig morsom, og for det andre handler den om en type kjærlighet vi ser så altfor lite av i den virkelige verden, nemlig nestekjærligheten.

Tidlig i filmen finner Amélie en gammel eske full av eiendeler som en gang tilhørte en ung gutt. Hun regner seg frem til at gutten nå må være en gammel mann, og forsøker å finne ham. Når hun leverer boksen tilbake, og ser at det fører til at den gamle mannen gjenopptar kontakten med sin familie, bestemmer hun seg for å bruke livet sitt til å gjøre andre lykkelige. Det er så utrolig vakkert, og samtidig så bittersøtt, når Amélie strengt tatt er en veldig ensom karakter.

Filmen er forøvrig proppfull av fargerike karakterer med hver sine små særpreg, som gjør filmens univers helt unik og utrolig rikt. Filmen har sin helt egne palett, og seriøst, du må bare løpe og se den, om du ikke har gjort det før.


1. «Notting Hill» (1999), regi: Roger Michell

Selvfølgelig. Den Ultimate rom-comen. Den har virkelig alt: sjarm, humor, god dialog, smilet til Julia Roberts, håret til Hugh Grant, rumpa til Rhys Ifans – you name it! Denne lune lille perlen av en film handler om A4-mannen Will, som driver en lurvete liten reiseboksjappe i Notting Hill-nabolaget i London. En dag ramler den verdensberømte skuespilleren Anna Scott inn i butikken, før han litt senere klarer å søle kaffen sin utover hele trøya hennes. Naturlig nok takker hun ja til hans invitasjon til å bli med ham hjem til huset hans for å skifte, og søt musikk oppstår.

Filmen forteller altså historien om den helt vanlige mannen og superstjernen som forelsker seg i hverandre, eller bomsen og prinsessen, om du vil. En klassisk historie, men likevel så herlig fortalt i denne versjonen. I tillegg til hovedplottet er det viet plass til opptil flere, vakre små subplot, som det gifte venneparet til Will, hvor kona ble lam etter en bilulykke, og mannen bærer henne i seng hver kveld.

Jeg koser meg med denne filmen hver eneste gang jeg ser at den går på TV, og er virkelig en personlig favoritt. Noen filmer bare liker du, på grunn av alt den er, men også på grunn av alt den ikke er. Denne filmen prøver ikke å være noe mer enn god underholding. Den er veldig morsom, og handler definitivt om kjærlighet, og er den beste romantiske komedien jeg vet om.


Honorable mentions, aka «boblere»:

Ingen Topp Fem-liste uten såkalte hon mens, såklart.

  • High Fidelity (2000), regi: Stephen Frears
    Basert på Nick Hornbys roman, og handler om Rob (John Cusack) som nettopp har blitt dumpet av kjæresten Laura (Iben Hejle). Han bruker resten av filmen på å fortelle om sine topp fem verste brudd av typen kjærlighetsforhold, mens han driver platebutikken sin sammen med to kompiser. Når jeg tenker meg om, Rob og kompisene lager vel topp fem-lister gjennom hele filmen. Kanskje de burde starte podcast?
  • Forgetting Sarah Marshall (2008), regi: Nicholas Stoller
    Jason Segel spiller rollen som Peter, som blir dumpet av kjæresten, den berømte skuespilleren Sarah (Kristen Bell). Han drar på ferie til Hawaii for å komme over henne, bare for å oppdage at han bor på samme hotell som Sarah og den nye kjæresten Aldous Snow (Russell Brand), en uspiselig britisk rockestjerne. Filmen er kjempemorsom, av mange av de samme grunnene som «The 40-year old virgin». Anbefales!
  • Love Actually (2003), regi: Richard Curtis
    Den må nevnes. For en søtsuppe, en romantisk juleflettverkskomedie, med navn som Hugh Grant, Emma Thompson og Alan Rickman på rollelisten? Eh, ja takk!

Så der har du fasiten: en liste blottet for Tom Hanks! Naturligvis helt på jordet.

Har du formeninger om hva som burde vært på denne listen? Del det i kommentarfeltet under, da vel! Eller på Facebook-posten, selvsagt.

Én kommentar til “Topp 5 «rom-coms»”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.